What we will look like in 2030
What we will look like in 2030

MARI (21) DROPPET UT AV TO PRESTISJESTUDIER OG BLE NETFLIX-JUNKIE. SÅ DRO HUN UT I VERDEN MED KAMERA.

 

Artikkel av Bjørn Asle Nord

Bergens Tidende 25.08.17

https://www.bt.no/btmagasinet/i/GV4pB/Mari-21-droppet-ut-av-to-prestisjestudier-og-ble-Netflix-junkie-Sa-dro-hun-ut-i-verden-med-kamera

Photo: Marita Aarekol, Bergens Tidende

Photo: Marita Aarekol, Bergens Tidende

 

 

Fem uker ute i medisinstudiet sloknet Mari. 

– Fadderfesten var gøy, den.

Mari hadde sikret seg de gode karakterene på Amalie Skram videregående skole i Bergen våren 2015. Nå skulle hun høste fruktene av 13 års hardt arbeid. 

– Jeg følte meg som en stjerne i verden. Fyrverkeriet skulle gå av, sier Mari Vetti Frostad. 

Medisinstudiet i hjembyen lå foran henne. Fra hun var 14, hadde hun visst at hun skulle bli lege, akkurat som faren. 

– Så gjorde jeg det motsatte. Droppet ut. Det var ikke logisk i det hele tatt.

Mari drev seg selv hardt på veien som mange andre «flinke piker» i hennes generasjon. Hun kunne tenke: «Har jeg gjort nok?» 

– Et sted må vi jo putte kreftene våre, vi som blir fortalt at vi får alt og er «glidet» alle veier. Vi må kjøre kreftene våre inn i noe vi mestrer og skape intensitet, sier Mari.

– Siden dere ellers har det lett i livet?

– Ja, min far har en utrolig irriterende måte å si det på. Anesthesia dolorosa, den smertefulle smertefrihet. Hvorfor vi gidder å jobbe hardt? Fordi det er dopet, en sekser.

Men det var likevel noe som manglet. Da Mari hadde nådd det store målet, traff det vonde vakuumet. Livet var for forutsigbart og perspektivet for snevert. Hun, som hadde vokst opp i det tryggeste nabolaget i den tryggeste byen i det tryggeste landet i verden, følte seg ikke klar.

Løsningen ble et annet prestisjestudium. Internasjonale relasjoner i sveitiske Geneve. 

– Det var dødskjedelig. Jeg droppet 80 forelesninger, sier Mari.

Hun låste seg inne og så på Netflix-serier. På det meste i fire dager i strekk. 

– Jeg endte ganske ensom. Jeg, som ville treffe folk med en annen mentalitet enn meg, hadde forventet at det skulle skje og motivasjonen bare spire. Planen var å klare å stå, men jeg strøk galant på alle eksamener. 

På sin egen nettside skriver hun:

«Kan du tenke deg å krasje med studiene så kraftig at du blir fratatt studentlisensen?»

Mari understreker at hun ikke følte seg trist eller frustrert. 

– Nedturen var så komplett at jeg opplevde den som en vits. Før jeg strøk, var jeg en av de selvmedlidende, unge millennials som egentlig ikke hadde blitt utsatt for noe som helst; bare høye forventninger og en pistrete holdning til oppoverbakker. 

Mari trodde hun ikke kunne gå ett år uten å lære noe teoretisk. 

– Det er selvfølgelig bare tull og en altfor prektig tanke. Siden man er ung, oljebarn og har det fantastisk lett som norsk, så gir man ikke seg selv rom for å være dum, frustrert og forvirret. 

I fjor sommer jobbet Mari som servitør på Hardangervidda, på turisthytter og steder det ikke var nettilgang. Her fikk hun en god venninnene fra Estland som hadde reist alene i Sør-Amerika.

– Hun hadde møtt så mange spennende mennesker og delt deres nydelige historier. Min estlandske venninne inspirerte meg, og fikk meg til å skjønne hva som skal til for å bli lur. Jeg måtte ikke være så redd for å være 20 år, forvirret, frustrert og fattig. Jeg ville klare meg likevel.

– Hva mener du egentlig med lur?

– Jeg kjente at det er begrenset hvor lur du blir av å lese og pugge hjemme på Landås. Det ser flott ut når karakterene kommer, men det gjør ikke at man forstår verken folk eller verden bedre. 

– Den teoretiske flinkheten gav ikke nok ballast?

– For å generalisere, så tror jeg vi er litt dumme når vi kommer ut fra videregående. Nettopp fordi vi er i sånne idylliske bobler her. Jeg anbefaler alle til å utfordre seg på andre felter enn den norske være- og tenkemåten. Vi som vokser opp nå, har en helt annen global identitet enn tidligere generasjoner. 

I fjellheimen formet Mari idéen om å reise utenfor Vesten, ta med seg kamera og nysgjerrighet, og portrettere unge mennesker. Snakke med dem om livet i 2030, om tanker og håp og fremtiden. Hun ville reise i land som hadde vært eller sto i konflikter. 

I august i fjor bestilte hun enveisbillett til Vietnam.

 

Det første hun gjorde i Vietnam, var å ta jobb som engelsklærer gjennom Workaway.info. Det ga ingen betaling, men tre nydelige måltider om dagen og herlig felleskap med andre unge mennesker. 

– Et veldig smart opplegg. Slik gjorde jeg det på hvert sted jeg dro. Jeg visste hvor jeg skulle bo første uken, og så ballet det på seg derfra.

Mari oppdaget at kameraet og prosjektet var en fantastisk måte å komme i kontakt med folk på. Hun møtte hundrevis av interessante mennesker hun ellers aldri ville ha kommet i snakk med.

I Vietnam var hun opptatt av hvordan krig setter spor i en generasjon som ikke har opplevd den, men kjenner forhistorien godt.

– Vietnameserne er de mest optimistiske folkene jeg har truffet. De snakket om Vietnamkrigen som om det var et blåmerke, selv om det fortsatt ligger tusenvis av udetonerte bomber i jungelen, sier Mari.

Det var sterkt å oppleve hvordan selv unge mennesker med foreldre med skader og sykdom etter giftstoffet «Agent Orange», som amerikanerne brukte, så framover.

 

 

Etter et par måneder i Vietnam gikk reisen videre. Til Israel og palestinske områder, til Argentina, Paraguay, Brasil og til slutt Senegal. Besøket i Midtøsten ble det mest intense på den lange reisen. Mari utforsket hvordan det er å være ung i en konflikt.

– Jeg traff etter hvert mange interessante palestinske sjeler. De blir unike og særegne, når de vokser opp under det presset der.

Mari fikk kjenne på vibrerende hat på begge sider.

– En dag kuttet de alle veiforbindelser til Betlehem. Jeg ble forbannet. Jeg merket også hvordan man kan bli ekstrem i et sånt miljø.

 

I en palestinsk flyktningeleir møtte hun mennesker som kunne si «få alle jøder vekk herfra».

– Eller til og med «skyt dem». Men jeg møtte også en 16 år gammel jente, som sa «men jødene på kloden har ingen mer skyld i det vonde staten Israel har gjort, enn muslimer har skylden for det vonde ISIS har gjort. Det er bare slik det er å være palestiner; man kommer til å miste mange av vennene sine».

Hun følte «blåmerker på innsiden» etter møtet med Israel og palestinere som levde under harde kår. Overgangen til Argentina og Buenos Aires ble tøff.

– Hvorfor var nesten alle hvite der? Jo, fordi de hadde lyktes med å fordrive den opprinnelige befolkningen, som i dag utgjør bare noen få prosenter. 

I det argentinske øyriket fant hun ro, og levde mellom folk som verken kunne lese eller skrive. Jobben hennes var å bygge hytter, og livet gikk i de lokales rytme med et ekstra glass rødvin og en ekstra biff, så fort sjansen bød seg.

Det ble mer drama da hun fortsatte mot Brasil, via Paraguay.

 

Underveis stoppet Maris gruppe for å se på en foss. Da kom hun i snakk med en brite, som hadde jobbet som frivillig lærer i favelaen, det største fattigkvarteret i Rio. Mari gjorde som briten.

– Rio ble et høydepunkt. Det mest eksplosive stedet jeg har vært. 

Hun klippet seg helt kort og farget håret svart for å skille seg minst mulig ut i et ekstremt og hardt machosamfunn. Hun kunne våkne til skudd om morgenen etter narkooppgjør. 

– Men vi følte oss ganske trygge, altså, blant de lokale. Siden vi var der for å undervise barna deres, ble vi omfavnet.

Mari opplevde favelaen som en frakoblet mikrostat, der alle «levde i samme gjørme». Egne regler og lover gjaldt.

– Stjeler du, kapper de fingrene av deg. Politiet nyttet det ikke å kontakte, de var mest korrupt av alle.

Den unge kvinnen fra Bergen ble tatt inn i storfamilien, de insisterte på å betale både mat og busspenger for henne. Samtidig kjente hun også på hardheten.

– Brasil er herjet av seksualisert vold. Jeg tror ikke jenter i Norge verdsetter hvor trygge de er.

 

I Senegal merket Mari seg at jenter ikke drev med sport. Gjennom en organisasjon hun jobbet for, stablet hun på beina et fotballag for jenter. Det som sitter sterkest igjen fra rundreisen, er forholdene jevnaldrende kvinner lever under i de ulike landene. 

– Jeg har ikke ord for for mye dritt de må oppleve. Er det noe jeg har blitt etter denne turen, så er det feminist, sier Mari. 

– Før reisen følte du deg dum. Hva nå?

– Jeg har lært minst like mye på åtte måneder som tre år på videregående. Dagsnytt 18 har blitt viktigere og verden mye nærmere. Skal du bry deg og forstå hva som skjer andre steder, hjelper det å ha vært der og møtt folkene. Vi gir blaffen, hvis vi ikke klarer å identifisere oss med dem.

 

 

Det er august igjen. Nøyaktig ett år siden hun startet prosjektet. Mari bærer et armbånd med små kopier av landene hun har vært i. Reisesekken er parkert. Dagboken er lukket. 21-åringen er på flyttefot til København - for å prøve seg på medisinstudier igjen. 

– Dette året har jeg krysset fire kontinenter, lært spansk og portugisisk, gjort et optimistisk forsøk på arabisk, gjennomført et fotoprosjekt og satt opp en nettside. Å sove har jeg ikke hatt tid til, sier Mari, energisk.

Hun fremhever at verden ikke er så farlig som hun trodde, og at det er viktig å kunne «gi litt faen». Et vendepunkt var da hun strandet i en jungellandsby på grensen til Brasil, uten penger, pass, med død telefon og et skilt i veikanten som sa: «ATENCION POR FAVOR», pass deg for pumaer og leoparder.

– Er det en fellesnevner for de menneskene du har møtt?

– Optimisme. Folk gleder seg til 2030.

Men hva med Mari selv og hennes generasjon her hjemme?

– Jeg tror svært mange frykter A4-livet med Volvo, hage, hus og 2,4 barn. Dette gjorde foreldrene våre. Vi må finne på noe nytt, men jeg vet ikke helt hva.

 


Bergens Tidende, 25.08.17

https://www.bt.no/btmagasinet/i/GV4pB/Mari-21-droppet-ut-av-to-prestisjestudier-og-ble-Netflix-junkie-Sa-dro-hun-ut-i-verden-med-kamera